Foto: Dimitri Koutsomytis
Det hviler en trolsk tåke over hovedstaden idet vi beveger oss mot Det kongelige slott. Nils Christer Modin har solgt gatemagasiner siden 2005. Hans hverdag handler om å overleve. Den handler om rus. Eller som i dag, om å få beskjeden om en nær venns dødsfall. Nå skal han på besøk hos Kongen. Drosjesjåføren tror ham ikke når han sier hvor han skal.
Vi går gjennom haller og trapper. Slottets storhet slår oss med ærefrykt. Dette er ikke et vanlig hjem, intet vanlig sted. Bygget er overveldende, takhøyden, utsmykningen og de ansattes verdighet skaper en uvirkelig stemning, som i eventyret. Milevis unna Christers normale hverdag på gata.
– Velkommen, hilser Norges konge. Verdig og lun, en vanlig mann av kjøtt og blod, men likevel langt fra ordinær. Mulig det er Slottets atmosfære, eller forventningens magi, men det er tydelig at Christer imponeres av situasjonen. Blikket er fullt av beundring over et stort øyeblikk.
– Christer her, hilser selgeren.
– Noe å drikke? spør Kongen, før vi rekker å sette oss. Avvæpnende og jovialt, som for å redusere medbrakt ærefrykt.
– Jeg seila den gamle båten din her om lørdagen, sier Christer, som sjelden lar seg målbinde altfor lenge av gangen.
– Jasså, hvilken båt var det? Kongens interesse for båter er velkjent. Med gull, sølv og bronse fra verdensmesterskap, og deltakelse i Olympiske leker er han en dreven sjømann. Også Christer er glad i seiling, selv om han ikke har konkurrert. Han har tidligere seilt en god del. Nå sist som gjest på en av Kongens tidligere båter, Fram XV, som han vant europamesterskapet i havseiling med i 2005.
Christer gir Kongen en innføring i hva det vil si å være gatemagasinselger. Om salg, kommunikasjon, om verdighet og muligheten til å tjene sine egne penger. Men først og fremst om fordelen ved å slippe tigging og kriminalitet.
– I stedet for å tigge på gata så selger vi et produkt. Vi kjøper magasinet for tjuefem og selger det for femti, enkelt og greit. Det har gjort utrolig mye bra for meg, i hvert fall. Jeg slipper å være kriminell, konstaterer han.
– Du har fått noe nyttig å gjøre i hverdagen, da, legger Kongen til. – Hvordan blir dere møtt på gata når dere selger?
– Ja, dagene er blitt helt annerledes etter jeg fikk selge magasiner. Folk på gata er veldig ålreite, og jeg er heldig som får møte så mange nye mennesker. Kundene kommer tilbake gang på gang, svarer Christer.
– Kommer de tilbake fordi de vil kjøpe neste nummer, da? spør kong Harald.
– Ja visst. Og noe av det artigste er alle de gamle damene som kommer bort. De som før var livredde for narkomane, men som i dag gleder seg over hvert nye magasin og en prat med selgeren.
– Etter at =Oslo kom i gang har det startet gatemagasiner i hele landet, i Fredrikstad, Bergen, Trondheim, Tromsø, Stavanger og Kristiansand, avrunder Christer.
Det er når de vanskelige temaene dukker opp at man ser engasjementet, det levende blikket i erfarne øyne hos en som interesserer seg for folket. Han ønsker rett og slett å snakke om de som har det langt vanskeligere enn ham selv. Om barn som ikke har det greit, og om de som har «ramlet utfor», som han kaller det.
: Har Kongen noen spesielle hjertesaker?
– Ja, hovedsaken for meg de siste årene har vært barn og barns oppvekst. Jeg deltok på TV-aksjonen med Blå Kors i 2008, og det gjorde et sterkt inntrykk på meg. Det var en sterk opplevelse å møte barn som ikke får sjansen til å være barn fordi de tvinges til å ta vare på egne foreldre. Vi må sørge for at barn får lov til å være barn, og ikke små voksne.
I 1999 besøkte kong Harald og dronning Sonja et barnehjem i Romania, noe som også satte sine spor.
– Ja, vi var og besøkte et barnehjem. De har det verre enn noen i Norge, det er helt klart. Det fins mange sterke skjebner. Jeg møtte blant annet et ti år gammelt barn som aldri hadde sett sola, som hadde bodd i kloakken siden han ble født. Slikt gjør inntrykk.
– Var du barnehjemsbarn? spør Kongen.
– Ja. Jeg bodde på barnehjem. Kom fra et hjem som ikke var noe særlig, for å si det sånn. Etter hvert ble jeg plassert hos fosterforeldre som ikke var skikket til å være det. Det er hardt å vokse opp på den måten, du får aldri den tryggheten du trenger, svarer Christer.
Christer tok selv kontakt med barnevernet på grunn av vold og alkohol i hjemmet, og var innom det meste av tiltak før han rakk å bli voksen. Barnevern, barnehjem, fosterforeldre og hospits. Nå er han over 40 og en veteran i rusmiljøet.
Kongen nikker ettertenksomt. – Det er klart det er vanskelig å vokse opp sånn. Ingen barn skal behøve det. Mange barn opplever det som om det er deres skyld. Derfor er det så viktig å få dem til å forstå at foreldrenes problemer ikke er deres ansvar. For igjen, det er så viktig at barn får lov til å være barn. Min far sa alltid det, at man lærer av andres feil, men ikke så inderlig meget.
: Kongen har selv fått en rekke barnebarn, øker dette engasjementet for barns situasjon?
– Ja da, det er naturlig, det. Vi har selv vært småbarnsforeldre en gang i tiden, så opplevelsen kommer jo tilbake.
Da Kongen selv var barn, flyktet han som kjent fra landet på grunn av okkupasjonen. Han ble født i 1937 og tilbrakte mange av sine tidligste år i Maryland, USA. Den berømte hjemkomsten på Karl Johan 7. juni 1945 husker han godt, men det er et annet aspekt som opptar ham mer.
– Ja, jeg husker jo en hel del. Ikke flukten fra Norge, for da var jeg for ung. Men oppveksten i USA, den husker jeg, og hjemkomsten. Det som er litt merkelig for meg, er at alle snakket om å komme hjem til Norge. For meg var det jo helt omvendt, jeg hadde mine venner og mitt miljø i USA. Så for min del var det ikke en hjemkomst, jeg forlot jo hjemmet mitt. Men når jeg først var her gikk det bare noen måneder før jeg ble vant til mitt nye hjem.
Jeg vil si det sånn at hvordan de vanskeligstilte behandles, er beviset på om vi har et godt land eller ikke.
: Man får inntrykk av at kongefamilien bryr seg spesielt om vanskeligstilte?
– Vi bryr oss om de fleste i dette landet, vi. Og de som ikke har det så lett skal selvfølgelig tas ekstra godt vare på. Jeg vil si det sånn at hvordan de vanskeligstilte behandles er beviset på om vi har et godt land eller ikke.
:Syns Kongen vi har det?
– Ja, jeg syns vi prøver i hvert fall, så godt vi kan.
: Er det viktig for Slottet å benytte sin rolle til å hjelpe vanskeligstilte?
– Det er viktig for meg personlig å prøve og engasjere meg i ting i tiden i Norge. Dette med vanskeligstilte er en av disse tingene. Så, ja, det faller naturlig å forsøke å bidra. Og det er spesielt viktig å ta seg av de som har det litt verre enn andre. De som har det bra, de klarer seg stort sett selv. Men også av de som har et bra utgangspunkt er det en del som ramler utenfor.
Det går en interessant linje fra det gamle norske samfunnet til i dag, i synet på vanskeligstilte. Da kong Magnus Lagabøte stadfestet det innarbeidede Legdsystemet på slutten av 1200-tallet, var det en av Norgeshistoriens viktigste øyeblikk for de trengende. Gårder skulle tilby korttidsopphold for den som ikke kunne forsørge seg selv, og dette ble opprettholdt helt til fattigloven av 1900. Men tross alle lover var det ekstremt tungt å være fattig for våre forfedre, skammen var enorm. Åpenheten i dag er en helt annen. Men viktigst av alt: I dag sitter de ved samme bord, Kongen og den trengende. Nok et viktig øyeblikk.
: Syns Kongen at situasjonen for vanskeligstilte har bedret seg?
– Ja, det syns jeg, i hvert fall har det blitt mer oppmerksomhet rundt det.
– For narkomane er det blitt verre, skyter Christer inn. – Jeg tror det er enda vanskeligere å få hjelp av apparatet i dag om du er narkoman. Det er vanskeligere å komme til avrusning.
– Sier du det? spør Kongen nysgjerrig. – Er det fordi det har blitt flere av dere?
– Vet ikke, kanskje. Men det er altfor vanskelig å få hjelp, det kan ta tre-fire måneder før du kommer inn på et tilbud, og da kan det være for sent.
– Da mister man vel motivasjonen også, underveis? spør majesteten. Christer nikker bekreftende. – Ja, det er dét som skjer med de fleste. Enten dør man eller så mister man det man hadde av motivasjon for å komme ut av det.
Det er altfor vanskelig å få hjelp, det kan ta tre-fire måneder før du kommer inn på et tilbud, og da kan det være for sent.
: Hva slags forhold har Kongen til julen?
– Jeg har et veldig godt forhold til julen. Det er en varm høytid som først og fremst handler om familie og hjemmekos.
: Spesielle minner?
– Det var alltid spesielt å feire med besteforeldrene mine.
: Noen favorittgaver?
– Nei, i grunnen ikke, men det er jo alltid moro å få gaver.
: Favorittmat i julen?
– Vi er jo en internasjonal familie, så vi har juletradisjoner fra England, Sverige, Danmark og Norge. Vi kombinerer mat fra disse landene.
Selv om han syns det er gøy med gaver og godt med julemat, som alle andre, er han mer opptatt av de som må tilbringe julen uten familie.
– Det er jo slik med høytider, at det kan bli ekstra ensomt om man ikke har noen rundt seg, når man ikke har noen familie å feire med.
– Det kan være ganske hardt å ikke ha noen å feire med, ja, supplerer Christer.
Vanskelige juletider er ikke noe nytt for ham.
– Det blir vel litt ensomt, tenker jeg, sier Kongen, undrende.
– Ja, det kan bli veldig ensomt med jula når du er aleine, svarer Christer.
I 2003 fikk kong Harald beskjeden som ingen ønsker seg: Han hadde fått kreft. Han måtte gjennom en operasjon på Rikshospitalet før han kunne gjenoppta sine plikter i april 2004. Kreft er alvorlig, og selv for en konge er emnet tungt.
: Kongen har vært gjennom kreftsykdom. Er det noe han ønsker å snakke om?
– Vel, det er ikke noe jeg snakker om hver dag, akkurat, svarer han. Kroppsspråket vitner om et visst ubehag ved temaet. Men han ønsker å snakke om dette, det er ikke uten grunn han anses for å være en åpen monark.
– På et tidspunkt i livet pådrar kroppen seg en lidelse, og man får en alvorlig sykdom, innleder han forsiktig. – Det var virkelig ikke noe gøy å få den diagnosen, for å si det på den måten. Jeg har hatt lykkeligere dager enn akkurat den dagen. Men jeg har vært utrolig heldig, da. Jeg har sluppet unna med et ganske enkelt kirurgisk inngrep, og unngikk både stråling og cellegift. Jeg har vært veldig heldig. Det er mange som er mindre heldige enn meg, for min type var relativt ufarlig, og lot seg fjerne. Selv om vi kaller kreften med ett navn, så er det så mange forskjellige typer.
Slottet var åpne om Kongens sykdom, noe som ble lagt merke til.
: Opplevde Kongen det som viktig med åpenhet til folket omkring egen sykdom?
– Jeg syns man skal være ærlig med sånt. Det blir mer spekulasjoner om man ikke er åpen enn om man forteller det sånn som det er.
Det er ikke mange tiår siden kreft var et tabu beheftet med stillhet og frykt. Ifølge Kongen er det derfor ekstra viktig å tale om sykdommen.
– Kanskje det at jeg var åpen kan gjøre at også andre er blitt mer åpne. For alle visste jo at jeg hadde hatt det. Og det er viktig, for det er en sykdom alle har et forhold til, det er blitt en slags folkesykdom.
: Har Kongen noe råd til folk som opplever kreft?
– Det viktigste er å være positiv sammen med de rundt seg. Så må man rett og slett tro det beste.
Kanskje det at jeg var åpen kan gjøre at også andre er blitt mer åpne. For alle visste jo at jeg hadde hatt kreft. Og det er viktig, for det er en sykdom alle har et forhold til, det er blitt en slags folkesykdom.
Kong Haralds mange reiser har gitt rike minner. For mange til å lage en favorittliste. Men ett sted og én mann har gjort ekstra inntrykk.
– Jeg har besøkt så mange spesielle steder, og man husker jo gjerne de siste best. Men jeg har satt ekstra pris på mine reiser til Sør-Afrika. Det er flott å se hvordan et land kan utvikle seg og vokse såpass mye, og imponerende hvordan man har klart å dempe motsetningene mellom folkegruppene. Særlig interessant er dette fordi Norge jo spilte en viss rolle i kampen mot apartheid.
: Er det noen enkeltperson på dine reiser som har imponert deg spesielt?
– Ja, det blir Sør-Afrika igjen, da. Mannen som har gjort så enormt mye for landet, Nelson Mandela. Han er veldig spesiell. Når han kommer inn i et rom, behøver han ikke heve stemmen eller gjøre noe annet for å få respekt, han har en spesiell karisma som gjør at folk følger med. Noe av det mest imponerende med ham er at han ikke er bitter, på tross av alt han gjennomgikk. Tenk å sitte i fengsel så lenge uten å vite noen ting om når du får slippe ut.
Christer deler beundringen for Mandela. – Jeg har lest en del om han, han er en stor mann. Og det er utrolig sterkt det at han ikke er bitter, ja. At han ikke ønsker hevn.
I likhet med salg av gatemagasin, har kongeyrket ingen øvre aldersgrense. Men en konge står likevel fritt til å la andre overta om han skulle føle for det.
: Har Kongen tanker om å pensjonere seg?
– Nei, dette yrket har ingen pensjonsalder. Jeg skal prøve å holde på så lenge helsa tillater det. Men det er ikke noe jeg bekymrer meg for. Kronprinsparet har bygget en god plattform, så alt er i gode hender når den tid kommer.
: Fins det noe annet yrke Kongen kunne tenke seg om han fikk velge?
– Det er det mange som spør om. Det er ikke så lett å tenke seg noe annet, men jeg er jo utdannet offiser, så det hadde vel blitt noe innen forsvaret.
: Det sies at Kongen har en stor humoristisk sans?
– Ja vel, smiler han spørrende.
: Har han noen favorittkomikere eller show?
– Jeg har veldig sansen for situasjonskomikk. Jeg liker mange forskjellige, men jeg var i konserthuset og så John Cleese, og det var helt fantastisk.
– Ja, Cleese er helt rå, istemmer Christer. – Han er jo morsom uten at han trenger å gjøre noe som helst, han trenger bare gå bortover gulvet.
– Det er litt av en utsikt, sier Kongen idet han og Christer stiller seg ved vinduet og skuer utover byen: Slottsplassen i den lettende tåken, hovedgata og hustakene som et teppe mot åsryggene og sjøen. Audiensen nærmer seg slutten.
– Du bor her også, gjør du ikke? spør Christer. – Ikke så verst reisevei?
– Det er en grei vei til jobben, ja, smiler kong Harald.
– Det blir litt annerledes for meg, for mitt kontor er jo hele byen.
Christer og Kongen hilser farvel. Christer er stille på vei ned trappene. Vel ute, forbi porten og ute på slottsplassen har tåken lettet helt. Det er både kaldere og lysere.
– Ja, da har vi vært her og, konstaterer Christer smilende. – Jeg må innrømme at det er ganske sprøtt å gå ut fra Kongens hjem. Da er det ned og selge magasiner, da, sier han idet han går fra Slottet ned mot sitt kontor, byen.